Kulturen
Blikket snudd: Lolita-mote og friheten til å se
Hvordan Lolita-moten flytter oppmerksomheten bort fra seksuell fremvisning og over på konstruksjon, smak, eget skapende uttrykk og friheten til å se på egne premisser.
Det finnes en skjult antakelse i nesten enhver samtale om mote:
at klær er til for å bli sett.
Vi kler på oss, og noen andre ser oss.
Vi velger en silhuett, en farge, et par sko, og disse valgene blir signaler til verden.
Moteteoretikere har lenge beskrevet klær som en form for språk. Roland Barthes betraktet mote som et system av tegn, mens Alison Lurie som kjent utforsket ideen om klær som kommunikasjon. Klær synes å tale selv når den som bærer dem, ikke sier noe.
Men Lolita-moten gjør dette forholdet mer komplisert.
For mange av dem som bærer Lolita, spør ikke først og fremst:
Hvordan ser jeg ut for deg?
De spør om noe langt mer personlig:
Hva slags verden kan jeg tre inn i når jeg kler meg slik?
EN KJOLE ER ALDRI BARE EN KJOLE
Det er lett å misforstå Lolita utenfra.
Blondene, sløyfene, underskjørtene, kysehattene og de omhyggelig balanserte silhuettene er umiddelbart synlige. For en som ikke kjenner kulturen, kan klærne virke svært teatralske – nesten som om den som bærer dem, må være ute etter oppmerksomhet.
Men det å være synlig og det å søke oppmerksomhet er ikke det samme.
Man kan ha på seg noe ekstraordinært uten å kle seg for et publikum.
Dette skillet står sentralt i Wataru Aritas idé om Lolita-moten som en «blikkets revolusjon».
Vanlig mote forestilles ofte som en dialog mellom den som bærer klærne, og samfunnet.
Jeg kler på meg.
Du ser.
Du tolker.
Lolita introduserer en annen mulighet.
Jeg kler på meg.
Jeg ser.
Og gjennom måten jeg kler meg på, endrer jeg ståstedet jeg betrakter verden fra.
HINSIDES DET Å BLI SETT
Kvinnemoten har historisk sett befunnet seg i en ubehagelig dobbeltposisjon.
Klær kan være et kraftfullt middel til selvutfoldelse. Samtidig har kvinners kropper og klær gang på gang blitt tolket gjennom andres forventninger til hva som er attraktivt, respektabelt, ønskelig, feminint eller passende.
Den som bærer klærne, velger dem.
Men hun kan ikke fullt ut velge hvordan de blir tolket.
Dette skaper en motsetning:
å kle seg er å handle,
men å kle seg gjør også kroppen tilgjengelig for tolkning.
Lolita forsterker denne motsetningen.
Et fyldig skjørt holdt oppe av et underskjørt, nøye koordinerte strømper og sko, blonder i halsen, et presist utvalgt hodeplagg – ingen av disse elementene forsvinner ubemerket i mengden.
Hun som bærer klærne, vet at hun kan bli betraktet.
Hun kan bli misforstått.
Hun kan bli fotografert uten tillatelse.
Hun kan høre fremmede spekulere på hvorfor hun kler seg slik.
Og likevel tar hun på seg kjolen.
Den beslutningen er viktig.
For hensikten er ikke nødvendigvis å bli mer synlig.
Noen ganger er det motsatt.
«JEG VIL VÆRE SOM EN PRINSESSE.»
Til å begynne med kan en slik uttalelse høres ut som en oppvisning.
En prinsesse er vel til for å bli beundret?
Men lytt litt nøyere.
For mange som bærer Lolita, er fantasien ikke:
Jeg vil at andre skal synes at jeg ser ut som en prinsesse.
Den er:
Jeg vil leve meg inn i følelsen av å være en.
Denne forskjellen forandrer alt.
Fantasien er vendt innover.
Den kan være knyttet til barndomsbilder, bildebøker, dukker, gamle filmer, roser, slott, viktorianske interiører, rokokkodekor eller ganske enkelt en forestilt verden som oppleves mildere og vakrere enn hverdagen.
Kjolen blir en terskel.
FLUKTEN FRA VIRKELIGHETEN
Noen beskriver Lolita som en form for flukt.
Men «flukt» betyr ikke nødvendigvis å avvise virkeligheten.
Det kan bety å tre midlertidig utenfor reglene som vanligvis organiserer det.
Hva bør en voksen kvinne ha på seg?
Hva er for barnslig?
Hva er for feminint?
Hva er for overdådig?
Hva er flatterende?
Hva tiltrekker den «rette» typen oppmerksomhet?
Hva vil menn tenke?
Hva vil kollegene tenke?
Hva vil fremmede tenke?
En Lolita Coord kan sette disse spørsmålene på pause.
I noen timer endres hierarkiet.
Det er viktig å matche riktig bluse med en JSK.
Fasongen på underskjørtet er viktig.
Det er viktig om elfenbensfarget blonde fungerer bedre enn skarpt hvitt.
Det er viktig om sløyfen gjentar en farge som skjuler seg i mønsteret.
Reglene har ikke forsvunnet.
Men det er andre regler.
Og avgjørende nok er det regler som forstås av den som bærer antrekket, og av fellesskapet hennes.
Dette kan være grunnen til at den ekstraordinære disiplinen i Lolita-moten paradoksalt nok kan føles frigjørende.
Frihet betyr ikke alltid å være uten regler.
Noen ganger betyr frihet å velge hvilke regler som får lov til å bety noe.
GJENKJENNELSE, IKKE OPPMERKSOMHET
Det finnes en annen viktig motsigelse i Lolita-kulturen.
Mange som bærer stilen, sier at de ikke har noe særlig ønske om å bli lagt merke til av fremmede.
Likevel legger Lolitaer ofte merke til hverandre med én gang.
Et glimt av en kjent silhuett på den andre siden av en stasjonsplattform.
Et gjenkjennelig mønster.
En blondekant forbundet med en bestemt epoke.
En fargevariant noen har lett etter.
Fasongen på en kyse.
Måten noen har balansert en uventet krevende Coord på.
Disse detaljene blir et privat vokabular.
For menneskemengden rundt er det kanskje bare «en jente i en overdådig kjole».
For en annen Lolita kan det finnes hundrevis av lesbare valg.
Dermed endres blikket.
Det handler mindre om bedømmelse og mer om gjenkjennelse.
Vi kler oss ikke alltid for å bli sett.
Noen ganger kler vi oss slik at vi kan kjenne igjen hverandre.
Det finnes noe uventet ømt i denne måten å se på.
Det er ikke den konkurransepregede granskningen som så ofte forbindes med mote.
Det kan ligne mer på estetisk glede.
Det skjørtet ville vært vakkert i lavendelfargen.
Valget hennes av blonde er perfekt.
Jeg hadde aldri tenkt på å kombinere det mønsteret med brune sko.
Den som ser, spør ikke nødvendigvis:
Er hun vakrere enn meg?
Hun tenker kanskje ganske enkelt:
Jeg forstår hva hun gjør.
Et øyeblikk befinner to fremmede seg i det samme visuelle språket.
Plagget blir et signal:
Du kjenner også denne verdenen.
BLIKKETS FELLESSKAP
Mainstream-moten forestiller seg ofte gjenkjennelse gjennom fremvisning.
Vi konstruerer en identitet og sender den ut i verden.
Dette er den jeg er.
Lolita kan fungere annerledes.
De sterkeste øyeblikkene oppstår noen ganger gjennom gjensidige blikk snarere enn selvfremstilling.
Den som bærer antrekket, blir både den som ser, og den som blir sett.
Observatør og deltaker.
Publikum og utøver.
To mennesker snakker kanskje aldri med hverandre.
Likevel er noe allerede blitt utvekslet gjennom det gjennomtenkte vokabularet av silhuett, farge, mønster, blonde og tilbehør.
En liten gjenkjennelse.
En stille allianse.
En påminnelse om at noen andre også har valgt denne underlige, vakre verdenen.
ET MYKT OPPRØR
Det er noe opprørsk ved å kle seg i en mote med strenge regler.
Handle fra historien
Kle deg på dine egne premisser
Thousand WoodThousand Wood - Paris Souvenir - French Classical JSK with Rose Appliques and a Train£35Se produktet
Galette BunnyGalette Bunny - Black Doll - JSK or OP Dress with Adjustable Elastic WaistFra £71Se produktet
FanQFanQ - Beige Rose - Handmade Rose Jewelry with Lace and Pearl DetailsFra £2.99Se produktet
Star BoxStar Box - Nightingale and Rose - Dried-Rose Lace Floral Hair Accessory£34Se produktet
Det høres selvmotsigende ut.
Lolita har regler.
Skjørtets proporsjoner er viktige.
Siluetter er viktige.
Koordinering er viktig.
Enkelte kombinasjoner oppfattes annerledes enn andre.
Entusiaster utvikler en enestående visuell forståelse av stoff, blonder, konstruksjon, trykk, tilbehør og tidsepoker.
Men disse reglene blir i stor grad skapt og forhandlet frem innad i kulturen.
Formålet er ikke bare å forvandle den som bærer klærne, til en annens ideal om en kjæreste, kone, arbeidstaker eller attraktiv kvinne.
De skaper et annet estetisk territorium.
Et territorium der femininitet ikke automatisk tilhører heteroseksuelt begjær.
Der «søtt» ikke trenger å være en invitasjon.
Der dekorativ skjønnhet kan finnes for gleden til den som bærer den – og for dem som forstår språket dens.
Det er dette som gjør Lolitas opprør usedvanlig mildt.
Det ødelegger ikke nødvendigvis femininiteten.
Det fører femininiteten et annet sted.
Femininiteten forsvinner ikke.
Den slutter ganske enkelt å be om tillatelse.
Å SE, FREMFOR Å BLI SETT
Den mest radikale tanken i Aritas argument er derfor kanskje også den enkleste.
Lolita-mote handler grunnleggende sett ikke om å tiltrekke seg blikket.
Den handler om å gjenvinne det å se.
Den som bærer klærne, legger merke til vakre ting.
Hun legger merke til detaljene.
Hun legger merke til andre mennesker som deler hennes visuelle verden.
Hun legger merke til farger som hverdagen lærer oss å overse.
Hun legger merke til en gammel bygning, en tesalong, et bånd, et broderimotiv, et underlig lite butikkvindu.
Kjolen forandrer landskapet fordi den forandrer betrakteren.
Og når en annen Lolita dukker opp i dette landskapet, kan hun bli noe mer enn en fremmed.
Hun blir et bevis på at denne forestilte verdenen ikke bare finnes i fantasien.
Noen andre kan også se den.
For utenforstående kan Lolita ved første øyekast fremstå som en usedvanlig synlig form for mote.
Kanskje er det nettopp derfor den indre logikken er så lett å gå glipp av.
Båndene er synlige.
Blondene er synlige.
Skjørtet er synlig.
Men den viktigste forvandlingen kan ikke ses utenfra.
Den finner sted bak øynene til den som bærer klærne.
I det øyeblikket hun kler seg, endres spørsmålet.
Ikke:
Hvem ser på meg?
Men:
Hva er jeg nå i stand til å se?
Og kanskje er dette den stille revolusjonen som skjuler seg under hver omhyggelig komponerte Coord.
Ikke et krav om å bli sentrum i en annens verden.
Men tillatelse til å tre inn i sin egen.
LESENOTATER
Denne artikkelen er konseptuelt inspirert av Wataru Aritas artikkel fra 2013, Towards Lolita Fashion as a “Gaze Revolution”, samt bredere diskusjoner om mote som et tegnsystem i Roland Barthes' The Fashion System og Alison Luries The Language of Clothes.
Bearbeidet som en redaksjonell fortolkning for LolitaFetch.