LOLITA OG MOTE

Blonder, bånd, fine mønstre og et overdådig skjørt: Lolitas sødme er lett å se. Mindre synlig er hvor mange valg som ligger bak. Hvem bestemmer hvordan femininitet skal se ut, og hvor mye rom har den som kler seg, til å være uenig?

Med røtter i japansk gatemote forener Lolita forseggjorte, ofte tildekkende klær med personlig uttrykk. Rokokko og viktorianske referanser møter japansk kawaii-kultur. Resultatet kan virke nostalgisk eller dukkeaktig, romantisk eller opprørsk, noen ganger i samme antrekk.

Derfor er forholdet til den øvrige moteverdenen verdt en nærmere titt. Lignende detaljer dukker opp på catwalken, men betydningen av et helt Lolita-antrekk følger ikke nødvendigvis med.

01. Når Lolita møter mainstreammoten

Mainstreammoten gjengir sjelden et helt Lolita-antrekk. De kjente detaljene dukker helst opp hver for seg: et pufferme, en Peter Pan-krage, en korsettformet midje, et par bloomers eller en sløyfe. En designer kan bruke dukkeaktige proporsjoner og la resten av antrekket ligge.

Vårkolleksjonen til Miu Miu fra 2010 viser hvordan formspråkene overlapper. Vogues anmeldelse kalte de korte modellene med høyt liv «Lolita-kjoler» og beskrev ungdommelige former, trykk og krystaller sammen med mer utfordrende detaljer. Ordet alene viser ikke at det finnes en direkte forbindelse til japansk Lolita-mote.

Et catwalkantrekk kan dele detaljer med en subkultur uten å gjenskape måten medlemmene kler seg på. Gjennom moteserier og kommersielle kolleksjoner når detaljene folk som kanskje aldri har sett det komplette antrekket en Lolita-entusiast er opptatt av.

02. Mørk romantikk og felles referanser

Overlappingen blir tydeligere utenfor Sweet Lolita. Gothic Lolita deler interessen for svarte blonder, korsetter, dramatisk volum og historiske klær med gotisk mote og enkelte avantgardistiske uttrykk. Romantisk melankoli og teatralsk femininitet kan ta svært ulike former i disse verdenene.

Alexander McQueen og Vivienne Westwood utviklet hvert sitt forhold til historiske klær og formen på den påkledde kroppen. Å kalle arbeidet deres «Lolita» ville viske ut forskjellene. En likhet i et skjørt eller et korsett beviser ikke at en designer har lånt fra en bestemt subkultur.

Noen ganger ligger den felles referansen lenger tilbake: i viktoriansk klesdrakt, romantikken eller mulighetene i en overdrevet silhuett. De som bruker Lolita, gjør referansene om til klær de velger for sitt eget liv, og gir dem en rolle utenfor catwalken.

03. Lolita lærer også av moten

Også Lolita-designere har mye å utforske i den øvrige moteverdenen. Stoffer, konstruksjon og presentasjon kan gi ideer til nye måter å arbeide med en kjent form på. Et underskjørt trenger ikke alltid lage samme klokkeform, og et korsett trenger ikke trekke midjen inn på nøyaktig samme måte. Et større erme kan endre balansen i hele kjolen.

Simone Rocha er en relevant parallell. Volanger, perler og historiske referanser går igjen i arbeidet hennes, ofte i klær med delikate detaljer og kraftfulle former. Vogue har beskrevet tilnærmingen hennes som «feministisk femininitet». Uttrykket passer til spørsmålene om mykhet, sårbarhet og styrke som arbeidet hennes reiser.

For en Lolita-designer er dette muligheter å vurdere, ikke instrukser å følge. En gjenkjennelig silhuett kan bli mer skulpturell eller uventet uten å miste alle kjente detaljer. Det er rom for å utforske hva klærne kan gjøre.

04. Å velge sødmen

Voksen femininitet fremstilles ofte gjennom et ganske smalt utvalg motesignaler: raffinement, sensualitet, en dempet garderobe og selvtillit uttrykt gjennom seksuell tiltrekningskraft. Lolita gir andre muligheter. Å ønske seg enorme sløyfer og et klokkeformet skjørt trenger ikke være et skritt mot å se eldre eller attraktiv ut etter vanlige normer.

Et underskjørt endrer kroppens proporsjoner. Lagene skaper rom rundt den og kan skjule like mye som de viser. Den som bruker klærne, velger omrisset i stedet for bare å fremheve kroppen under.

Det valget betyr noe selv når klærne ser søte ut. Blonder og en dukkeaktig silhuett forteller oss ikke at noen er passiv, eller at hun vil la andre bestemme hva som kler henne. Kanskje liker hun bare bedre hvordan hun ser ut i dem.

05. Å bære hele antrekket

En sløyfe kan være en enkel detalj å legge til i en kolleksjon. Å gå med et helt Lolita-antrekk krever mer av den som kler seg. Det koster penger og krever tid, kunnskap og vilje til å se annerledes ut enn menneskene rundt.

Dette er den delen som vanskeligere finner veien inn i mainstreammoten. Ermene, kragen og proporsjonene kan lånes hver for seg, men å sette dem sammen er et valg den som bærer klærne tar. For den som går i Lolita, kan hele antrekket uttrykke en tilknytning til moten som en enkelt detalj ikke kan formidle.

06. Mer enn «søt»

Lolita kan være søt. Den kan også være mørk, rar, nostalgisk, morsom, overdådig eller bevisst upraktisk. Eleganse og teatralitet har også en plass. Å beskrive moten bare gjennom sødme utelater mye av det de som går i Lolita velger å gjøre med den.

De samme blondene og den samme tyllen kan tjene helt ulike hensikter. Én vil kanskje bevare en historisk referanse, en annen forvrenge den. De kan velge hvor mye sødme som skal bli igjen, og hvor langt de vil drive silhuetten. Stoffets mykhet avgjør ikke disse spørsmålene for dem.

Denne friheten er med på å forklare motens appell. Bak et forseggjort antrekk står en person som bestemmer hvordan hun vil bli sett. Å velge klærne man ønsker seg, også når ingen forventer at man skal bruke dem, kan være en liten, synlig motstandshandling.